150 år med turglede

"Lad oss gjøre det let og billigt, at riktig mange kan komme og se, hva der er stort og vakkert i vort land" Thomas Heftye, DNTs stifter.
Fotturister ved Røisheim ca. 1880. Turistforeningen ble stiftet i 1868.
Fotturister ved Røisheim ca. 1880. Turistforeningen ble stiftet i 1868. Foto: Anders Beer Wilse

Siden Turistforeningens far, Thomas Heftye, stiftet foreningen 21. januar 1868, har dette sitatet vært en rettesnor for Den Norske Turistforening. 

Siden Turistforeningens far, Thomas Heftye, stiftet foreningen 21. januar 1868, har dette sitatet vært en rettesnor for Den Norske Turistforening. 

Norges største friluftslivsorganisasjon har fremmet fantastiske turopplevelser i 150 år. Og aldri før har så mange støttet opp om jubilanten: Den Norske Turistforening har over 300 000 medlemmer, 57 medlemsforeninger, 1 million T-varder og 22 000 kilometer merkete stier. Bak mesteparten av dette arbeidet, ligge rov er 750 000 dugnadstimer. 

Siden 1868 har DNT vært en sterk forkjemper for det enkle friluftslivet og for at flest mulig tar i bruk naturen, samtidig som vi tar godt vare på den. På 150 år har DNT gått fra å være forbeholdt en liten elite, til å bli en stor folkebevegelse. På 1800-tallet var det først og fremst lvre middelklasse som hadde tid og penger nok til å oppleve naturen slik Heftye og hans medstiftere kunne. Slik er det ikke dag. Den gang som nå søker folk ut for å oppleve naturen, men i dag gjelder det folk fra alle samfunnslag. DNT har stier, hytter og aktivtieter på fjellet, langs kysten, i skogen og i byene. Foreningen står sterkt hos barn og unge, med over 200 Barnas Turlag.

De første vandrerne

Fjellet har alltid vært en velbrukt og rik ressurs for det norske folk, til samferdsel, seterdrift, jernutvinning, jakt og fiske. Fjellet som næringsvei har tusenårige tradisjoner for folket i fjellbygdene våre. Men i begynnelsen av det forrige århundret våknet for alvor en ny nasjonal bevissthet, etter bruddet med Danmark, og det oppstod et behov for å bli kjent med landet på en ny måte. Vitenskapsmenn og kunstnere fant veien rundt i norske fjorder, fjell og daler - grepet av oppdagelsesbegjær og romantikkens naturbegeistring. Engelske turister var blant de første fjellvandrere. " Anten er han spikande galen, elder so er han engelskmann", lyder et gammelt ordtak som sier mye om synet på dristige reiser, dessuten om hvor de første turistene kom fra.

Etter hvert ga flere og flere seg i vei på vandring. Det ble så mange av dem at tiden var inne til å hjelpe og støtte den stigende vandringslyst og begeistring for naturen. Høsten 1866 kom en del interesserte menn - senere kjent som DNTs stiftere - sammen og ble enige om å danne en forening etter mønster av de utenlandske alpeforeninger, men med norsk særpreg. Den 21. januar 1868 var Den Norske Turistforening et faktum.

Jotunheimen lokket

Det var nærliggende for det første styret å begynne arbeidet i skogsområdene på Østlandet, med kort vei til Oslo. Foreningen merket løyper i Nordmarka og anskaffet båt. I 1868 kjøpte DNT sin første hytte, Krokan, ved Rjukanfossen. Men det var høyfjellet - Jotunheimen først og fremst - som lokket mest. I 1870 sto Tyinhytten ved Tvindehaugen ferdig. Samme år kjøpte foreningen Memurubu, og Gjendebu sto ferdig i 1872. Kort etter kom Leirvassbu, Gjendesheim og Krækkja på løpende bånd. I løpet av de første 50 år ble det bygget 16 nye hytter i Jotunheimen og på Hardangervidda. De to fjellområdene ble forbundet med hverandre da Iungsdalshytta og Geiterygghytta ble bygget. Det var åpningen av Bergensbanen i 1909 som gjorde dette mulig.

Fjellsport i tidlig fase

Kort etter stiftelsen innførte DNT en ordning med patentførere som skulle lede turister over en del fjelloverganger i Jotunheimen, over Jostedalsbreen og i andre fjellstrøk. Og fantes det ikke førere, hadde foreningene ofte ordnet med bærer som for en rimelig penge bar sekken. Hvis det var flere i følget, kløvet de sekkene på en fjording. Etter hvert som det ble bedre varding og mindre avstander mellom hyttene, falt behovet for førere bort. Førerne i fjellet var stort sett fjellbønder. De hadde stor betydning for utvikling av norsk fjellsport, selv om ikke dette alltid kommer fram i pionérenes beretninger. Det var ikke Heftye som gikk først opp renna til Store Skagastølstind, som bærer hans navn i dag. Nei, det var to førere fra Årdal som klatret opp og tok Heftye etter seg ved hjelp av tauet. Møtet mellom fjellførere, klatrere og fotturister førte til et kraftig oppsving for norsk fjellsport i siste halvdel av 1800-tallet. Av uklare årsaker minket interessen betraktelig utover på 1900-tallet, samtidig som antall fotturister bare økte. Det var først da Bregruppa ble dannet i 1962 at arbeidet for å skape interesse for klatring og brevandring ga resultater. Mange av DNTs medlemsforeninger har egne fjellsportgrupper. DNT har vært aktiv med å få satt i gang et samarbeid mellom de ulike fjellsportmiljøene i Norge. Dette har resultert i samarbeidsforumet Norsk Fjellsportforum.

Skiløperne erobrer høyfjellet

For stifterne ville det være en umulig tanke å fremme skiløping i vinterfjellet. Skiløpingen som sport var ennå i sin spede barndom, og atkomsten til fjellet så vanskelig at turen ikke kunne gjøres i en kort vinterferie. Men Fridtjof Nansens og andres skiferder i 1880-90-årene skapte en gryende interesse for vinterfjellet. Utvidelsen av jernbanenettet lettet også atkomsten. I 1907 - nesten 40 år etter DNTs stiftelse - ble Glitterheim for første gang holdt åpen i påsken. Andre hytter fulgte etter. De ble utstyrt med lanterner og signalhorn for å vise vei i dårlig vær. Med vinteråpningen av foreningens hytter begynte skiløpernes erobring av høyfjellet. 

Historisk naturvernarbeid

DNT tok tidlig opp spørsmålet om å få opprettet nasjonalparker. Allerede i 1904 tok daværende formann Yngvar Nielsen til orde for dette. Men det skulle gå mange år før Rondane nasjonalpark, landets første, ble opprettet i 1962. Og først i 1980 kom Jotunheimen nasjonalpark. Gjende ble vernet mot kraftutbygging gjennom Verneplan for vassdrag I i 1973. Dette var en av DNTs merkesaker i 70 år. Men et lite hyggelig kapittel i DNTs historie forteller at man i 1920 solgte fallrettighetene til Skjeggedalsfossen til A/S Tyssefaldene for å bøte på en dårlig økonomi.

Friluftsliv der folk bor

1800-tallets DNT-medlemmer var i all hovedsak menn som tilhørte det øverste sjikt av samfunnet innen vitenskap, kunst og kulturliv. Det var de som hadde råd og tid til å dra til fjells. Men fra 1920-årene fikk foreningen tilslutning også fra andre lag av befolkningen. For å gjøre atkomsten kortere og billigere for de nye medlemmene rettet man igjen oppmerksomheten mot de østlandske skoger, hvor DNT i årene som fulgte merket kilometervis med løyper. Oppføring av koiene i Ringeriksåsene i 1930- og 40-årene var ledd i arbeidet for å gjøre det enklere og billigere for Oslofolk å komme ut i naturen i helgene. 

De siste 30 årene har DNT utviklet et stort tilbud i nærmiljøet, takket være oppblomstring av lokalt engasjement landet rundt. I dag har DNT 57 medlemsforeninger, mange med tilknyttede turlag, som tilrettelgger for naturopplevelser der folk bor. Frivillige sørger for tilrettelegging med stier, vedlikehold av hytter, ledelse av turer og veiledning i bruk av naturen i nærområdene. 

I 1988 ble DNT ung opprettet, en ungdomsforening med bredt tilbud til ungdom, og som i dag er en organisasjon med 40 000 medlemmer. I 1999 ble det første Barnas Turlag opprettet, og i dag finnes det over 220 Barnas Turlag landet rundt som arrangerer aktivtietsdager, turer og kurs for barn og barnefamilier. 

Medlemsvekst

"...vi må opp i minst 20.000, og det er min faste overbevisning at vi kan nå det tall meget snart hvis vi bare mannjevnt vil det" skrev doktor A. Bjartnes i DNTs årbok for 1932.

I 2017 passerte DNT 300 000 medlemmer. 

Skrevet av Siri G. Bekkhus 29. juni 2018