Hekta på is

Pur skøyteglede på Rødenessjøen
Pur skøyteglede på Rødenessjøen

All tekst og bilder er fra Margrethe Halvorsen, og ble først publisert på turskoyting.no 24. februar 2021

Sjekk ut DNT Oslo og Omegns nye nettsider om turskøyting her:

Jeg har fått spørsmålet mange ganger. Folk som stusser over at jeg – som egentlig elsker å gå på ski – plutselig håper at snøen lar vente på seg, eller at nedbøren som er meldt heller skal komme som regn enn snø hvis isen allerede har lagt seg. Og som søker mot barmark i Sørmarka, heller enn snøtunge trær i Nordmarka en gnistrende søndag i januar. Egentlig er det ganske enkelt – det handler om å være hekta. Hekta på noe eksklusivt. Noe som bare er der av og til. Som kan forsvinne like raskt som det har kommet. Det er et spørsmål om noe som er eller ikke er.

Det handler om å være hekta på is. Naturis. Islagte vann. Der man må kjenne sin besøkelsestid og komme seg ut så snart isen har lagt seg. Du kan ikke vente til i morgen – for da kan snøen ha ødelagt hele moroa. Turskøyting er i så måte eksklusivt. Fordi du er prisgitt naturens luner – om det er kaldt nok, klarvær, vindstille, og snøfritt. Enkelte sesonger byr det seg kanskje bare én mulighet, andre ganger ligger isen der åpen og fast uke etter uke. Dette – at det er fullstendig utenfor vår kontroll – bidrar selvsagt til magien.

Speilblankt på Børtervanna
Speilblankt på Børtervanna

Samtidig er turskøyting noe av det minst eksklusive jeg kan tenke meg. Det er allemannseie og befriende fritt for fancy utstyr. Ja, du trenger skøyter og sikkerhetsutstyr, men bortsett fra det kan du gå og stå i det du ønsker. For 15-20 år siden var det flest skjeggete menn med falmet bomullsanorakk og hjemmelaget isstav å se der ute i de dype skoger. I dag har det «tatt av» og man treffer folk i alle aldre og alle kjønn. Før leste man været eller Rolf Utgårds bok På skøyter i marka for å finne høvelige vann. I dag spaner de ivrigste via satellittbilder på nett for å finne en urørt perle. I så måte er turskøyting både trendy og utrendy på en og samme tid.

Det grenser mot mani, eller en stormende forelskelse der du ikke kan la være å oppsøke din utkårede. Isen har en enorm tiltrekningskraft.

Kongle i vinterskrud
Kongle i vinterskrud

Men hva er denne besettelsen? Utover øyeblikksmagien er det tre særegne egenskaper ved turskøyting som fenger meg: Naturopplevelsen, isopplevelsen og kroppsopplevelsen.

Naturopplevelsen handler om nærvær, frihet og storslagenhet. Is kommer i så mange varianter. Svart stålis eller matt snøis, havis eller fjellvannis. Den kan akkurat bære eller tåle en trailer. Isflaten kan være ubrutt eller ha sprekker. Så kommer alle de overraskende og merksnodige fenomenene som oppstår i og på isen: Mosaikk, bobler, rosetter. Små isskulpturer på stråene som strekker seg gjennom isflaten. Eller en frossen fisk som endte sine dager i frossent vann. Hva skjedde? Hvorfor ble isen akkurat slik? Ofte tenker jeg at jeg skulle hatt et kamera der ute, og fulgt med – isdannelse minutt for minutt.

Iskunst på Rømsjøen
Iskunst på Rømsjøen

Skøyting gir frihet. Du kan bevege deg hit eller dit, skifte retning og følge lysten. Du kommer tett på, inni alle viker og kriker og kroker. Du kan krysse storslåtte flater eller smale sund. Du kan gå fort eller langsomt. Du kan se ned på detaljene eller opp på det storslagne. Og ofte er naturopplevelsen så sterk at du er nødt til å fleske til med et jubelrop for å markere din begeistrede hengivenhet.

Is og lys på Rødenessjøen
Is og lys på Rødenessjøen

Isopplevelsen handler om at isen aldri er trygg. Is kan være lunefull og uforutsigbar. Men nettopp det gjør isen spennende. Den krever noe av deg – du må være årvåken og tilstede. Du kan ikke fortape deg i en samtale eller fikle med mobilen. Du må følge med, og bruke sansene for å se, lytte og kjenne med staven om isen bærer. Og du må lese terrenget for å forstå isens vesen.

Alt dette krever kunnskap. Og det fine med denne kunnskapen er at den trolig aldri blir fullendt. Du har alltid noe å lære.

Morgenstemning på Svartoren
Morgenstemning på Svartoren

Kroppsopplevelsen handler om noe som ligger tett opptil fullkommen harmoni og pur lykke. Det er som om menneskekroppen er skapt for skøyting. Diagonalbevegelsen, balansen, tyngdeoverføringen og tryggheten til å stå ut de lange skjærene. Et kroppslig kinderegg med fart, spenning og ro i ett og samme åndedrag.

I tillegg til disse mer introverte opplevelsene som man kan erfare helt alene, så byr turskøyting på en helt særegen form for sosialt samvær. Like tett som du kommer på naturen kan du komme på mennesker du knapt nok kjenner. I gleden over en felles lidenskap oppsøker gjerne folk hverandre på isen. Det hilses og vinkes, erfaringer og ruter deles. Rundt det obligatoriske bålet oppstår gode samtaler med folk du aldri ellers hadde truffet. De fleste av dem treffer du neppe igjen før isen igjen har lagt seg neste sesong. Men da er de der, like nære som sist.

Magisk Stålis på Iddefjorden, mellom Sverige og Norge
Magisk Stålis på Iddefjorden, mellom Sverige og Norge

Dette inkluderende, rause, åpne miljøet, blottet for prestisje eller snobberi, er egentlig kanskje like sjelden vare som plettfri stålis. Jeg håper tendensen til økende trendfaktor ikke vil rokke ved denne kvaliteten – og at vi verner den like godt som naturen og de hemmelige vannene.


Ja, jeg er hekta. Og jeg satser på at det blir varig.

Magisk is på flovannet langs Vestvannet
Magisk is på flovannet langs Vestvannet

Sjekk ut DNT Oslo og Omegns nye nettsider om turskøyting her:

Skrevet av Juel Victor L. Grande 15. desember 2021