Jubilant tuftet på moderlig omsorg

Midt på Hardangervidda ligger Sandhaug. I 125 år har den stolte turisthytta stått imot alt av naturens herjinger. Naturkreftene har helt klart satt sitt preg på fjellhytta, men det er en kvinnes hånd som har satt de dypeste sporene. Møt Viddas sterke kvinner.

Den vakreste årstiden på Hardangervidda er ikke våren. Til tross for tumultene i vegetasjonen, deliriumet fra de brusende bekkene og den berusende duften av blomster. Til tross for den muntre sola som synger ut sin sang.

 Den vakreste tiden av året på Hardangervidda er heller ikke sommeren. Forførende og lidenskapelig, mens plante- og dyrelivet springer ut i all sin prakt. Naturen våkner til liv, mens de snødekte fjelltoppene beskuer denne vanvittige forvandlingen med sin kloke ro. Til tross for denne fargesprakende oppvåkningen er det ikke sommeren som er den vakreste årstiden.

Det er ikke vinteren. Vinteren er for tung, for alvorlig, for seriøs. Den vakreste årstiden på Hardangervidda er høsten. Høsten er en kort periode av harmoni mellom årstidene. Mellom lys og mørke, mellom liv og død. Elvene og bekkene blir krystallklare. Innsjøene blir blå og bunnløse. Himmelen blir dypere. Sola synger ikke lenger, den smiler. Den smiler med en omsorg som en ung mor smiler til sitt barn. Med samme omsorg som høsten har Marit Sæbø drevet Sandhaug turisthytte midt i hjertet av Hardangervidda.

FRA KULLOVN TIL DAMPKOKER

I 44 år var Sæbø selve personifiseringen av Sandhaug. Først opp om morgenen, sistemann til sengs. Men alltid med et moderlig smil om munnen. Sæbø føyer seg inn i rekken av sterke kvinnelige personligheter på Hardangervidda.

Sammen med ektemannen Sylfest tok hun Sandhaug inn i framtiden. Da hun startet i 1959, ble hun møtt av en kullfyrt komfyr og parafinlamper. Og vann, det fant hun i bekken. Gjennom hennes tid på Sandhaug har hytta gått fra det gamle og enkle, til en topp, modernisert turisthytte.

- Folk forstår gjerne ikke hva det vil si å drive en så stor plass uten telefon, elektrisitet eller andre hjelpemidler. Slik det er nå og hvordan det var da går ikke an å sammenligne. Det er en helt annen verden, sier Sæbø når hun tenker tilbake på de første årene som vertinne på Sandhaug. 

Men det store savnet etter hytta har hun ikke. Sæbø følger den enkle regelen at man skal leve i nuet. Så lett, samtidig så vanskelig.

- Det høres kanskje rart ut, men jeg har egentlig ikke hatt det store savnet etter Sandhaug etter at jeg sluttet. Jeg har vært fornøyd med det jeg har drevet med enten det var på Sandhaug, eller småbruket vårt her i Eidfjord. Jeg har det veldig godt.  Jeg tror det har mye å si at man er fornøyd med det man har og ikke stadig skal ha noe mer eller noe bedre. Jeg tror det er viktig å trivest med det man har, fastslår Sæbø.

Men selv om savnet etter hennes andre hjem ikke stikker så dypt, husker hun godt hva den største drivkraften var.

- Folk kom igjen og jeg kjente gjestene godt. Det var viktig for meg å se at de trivdes. Jeg har fortsatt kontakt med de første jentene jeg hadde oppe hos oss da vi begynte, så det sier vel noe, sier den sympatiske 77-åringen.

Det er tolv år siden Marit Sæbø takket for seg på Sandhaug. Men også etter Sæbøs avgang er det en kvinnes moderlige omsorg som har satt sitt preg på hytta.

NY GENERASJON

Etter at Sæbø takket for seg tok sønnen Edvar og hans kone Rigmor over. Med sitt levende vesen tok Rigmor over arven fra Marit.

- Det er alltid viktig å ha en kvinne til stede. De ser ting som vi mannfolk ikke ser. Rigmor har videreført mye av det mamma sto for. Hun skal ha styringen på det aller meste, men hennes absolutt sterkeste side er smilet og den gode kommentaren. Det er to sterke damer på hver sin måte. For å ha en jobb som dette er man nødt til å være veldig sterk, og ikke minst bestemt. Du må ha stålkontroll, sier Edvar.

Åtte år, fire av dem som bestyrere, tilbrakte ekteparet på den tradisjonsrike hytta før ferden fortsatte til nye eventyr på Finse. Men fremdeles har hytta en sterk kvinne ved roret. Nå i form av Brita Gjerde. 53-åringen fra Espe i Hardanger tok sammen med ektemannen Jan Tyssebotn over driften i 2008.

- Det er Brita som holder Sandhaug sammen med trivsel, varme og lunhet mot gjestene. Det er hennes klart sterkeste side. Jeg kan garantere at ingen gjester har sett Brita sur. Og om det er gjester som sliter før de går videre, følger ho dem gjerne et stykke på veien med tung sekk på ryggen, for så å komme tilbake for å fullføre dagens gjøremål, sier ektemann Jan Tyssebotn.

Som med Sæbø så er det samværet med gjestene Gjerde setter høyest.

- Man treffer ufattelig mange trivelige mennesker til fjells. Jeg liker det å kjenne at folk trives på hytta. Det gir en god følelse, det er noe som er helt sikkert. Sandhaug betyr utrolig mye for oss. Det gjør alltid godt å komme opp hit og det er noe helt eget med å være i fjellet. Vi får gjerne ikke brukt naturen så mye som vi ønsker, men det gjør likevel godt langt inn i hjerterøttene bare det å være her, sier Gjerde.